*Dun-kjash-graksj-baduskjha-badumsk!*
"OMG! I'M DYING!" Skrek jeg ut i caps lock i chatrommet.
"Shit, that scared me."
Lyslenka av små blå kuler jeg har hengene over skrivebordet mitt hadde løsnet i den ene enden, og nå kom rasende ned i vill fart for å hilste på både skjermer og cintiq på sin vei. Det ene batteriet følte seg lite stimulert og ville gjerne ta seg en utflukt til andre enden av romme og trengte seg derfor, med brask og bram, ut av støpselet, dens lokk forever lost in time. (se illustrasjon under.)
Undertegnede i kjent posisjon.
Jeg kan nå i ettertid si at dette var en internsang og lærerik prosess. Jeg er nå klar over at lyder er som regel ufarlige om noe høylytt, og feste lyslenke med TACK-IT ikke nødvendigvis er en den beste løsningen, til tross for kulenes små og blå natur.
Jeg har nå sikret lenken med vigør og iver og en god del gaffa.
Ja jeg har nå brukt i underkant av 2 timer på å skrive og illustrere dette innlegget kontra å brukt tiden på å lage en forside. Dette kaller jeg framgang.
