Ikke no er som et miniinfarkt midt på natta.

Så her satt jeg da stille og rolig i min egen kreative prosess, jobbet iherdig med siste innspurt av illustrasjonene til Skjærgårdbarna og chatet med Sabina på Skype, da...

*Dun-kjash-graksj-baduskjha-badumsk!*

"OMG! I'M DYING!"  Skrek jeg ut i caps lock i chatrommet.

"Shit, that scared me."

Lyslenka av små blå kuler jeg har hengene over skrivebordet mitt hadde løsnet i den ene enden, og nå kom rasende ned i vill fart for å hilste på både skjermer og cintiq på sin vei. Det ene batteriet følte seg lite stimulert og ville gjerne ta seg en utflukt til andre enden av romme og trengte seg derfor, med brask og bram, ut av støpselet, dens lokk forever lost in time. (se illustrasjon under.)

Undertegnede i kjent posisjon.

Jeg kan nå i ettertid si at dette var en internsang og lærerik prosess. Jeg er nå klar over at lyder er som regel ufarlige om noe høylytt, og feste lyslenke med TACK-IT ikke nødvendigvis er en den beste løsningen, til tross for kulenes små og blå natur. 

Jeg har nå sikret lenken med vigør og iver og en god del gaffa. 

Ja jeg har nå brukt i underkant av 2 timer på å skrive og illustrere dette innlegget kontra å brukt tiden på å lage en forside. Dette kaller jeg framgang. 

Why indeed.

I dag svarer jeg på det mest stile spørsmålet i hele verden; Hvorfor jobber jeg beder på natta?

Jeg vill bare begynne å si, jeg vet faktisk ikke. Men min bror fortalte meg i fortrolighet en lang og gripende forklaring om hordan og hvorfor dette fenomenet "mer kreativ om natten" oppstår.

Han sier det er på grunn av vår egen selvkritikk. På morgenen/dagen når man skal begynner på et prosjekt er man mer selvkritiske til det vi gjør. Vi begynner på noe som tilsynelatende kan virke kult, men ikke så langt inne i prosessen kommer en selvdømene kritiker med egne meninger og synspunkter og vi bestemmer oss for å vraker det hele, for deretter enten begynner på noe helt nytt, eller kaste oss ned i en mørke og slimete elendighet. Vi får rett og slett ikke anledning til å lage noe bra  før vi kaster ideen fra oss.
Heldigvis blir denne selvdømmende kritikeren mer og mer dåven utover dagen og går til slutt å legger seg litt nedpå sofaen. Da er det bare vår oppløftende og engasjerende selv igjen og den har til vane å heie oss frem. Kommer en ide slipper vi den ikke så lett før vi har gjort oss ferdig med den, som ofte resulterer i at vi fortsetter å jobb helt til det blir perfekt. Vi sitter og tegner (eller hva som helst kreativt tidsfordriv du har satt deg fore) og prøver å få det til, vi kommer på flere ting som kan forbedre den og vi gjør det. Vi jobber altså mer med oppgaven som i gjengjeld gjør den bra.

Konklusjoner er derfor som følge; 

Selvkritikeren er ikke så sterk om kvelden som resultere i at vi jobber mer med  oppgaven.

Vi burde derfor enten lære oss å holde ut med ideen, eller bare gi oss selv hen til dette fenomenet og jobbe på kvelden. Det dumme med dette er jo selvfølgelig at mennesker er dårlig egnet som nattdyr, og trenger sollys på dagen og søvn på natten. Vi er rett og slett programmert til denne syklusen. Så ved mindre du er en ugle eller det oppsto en genfeil under fødtselen vill jeg fraråde dette. Jobb heller med ideen, og ikke gi opp før du har et ferdig produkt.

Ja, jeg har brukt en hel dag på å forfatte dette blogginnlegget, og det er litt pinlig. 

Nu.

Så jeg har blitt meg fortalt at jeg burde begynne å blogge, jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg tenker som så at det skader jo ikke å prøve, jeg kunne gjerne tenkt meg et sted hvor jeg kunne nerde om ting som er meg beskjeftiget. Dessuten tror jeg det er et ypperlig sted for å lære å skrive.
Det dumme med denne form for nedskrivning av tanker er at min søster (som nødet meg til dette) og hennes venn kan trolig komme til å lese denne bloggen. Saken er jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å skrive noe som helst interessant eller tankevekkende for dem.Ved mindre jeg nevner GMM eller Doktor Who, noe som ikke er for far fetched. Dessuten har jeg dysleksi. Jeg vet nemlig at mine interesserer ikke kunne vært mer  forskjellig fra min søsters, så da kan det hele bli litt pinlig, om ikke noe kjedsomt.

Mine venner (kun den ene egentlig) kunne derimot muligens ha noe mer glede av dette, etter som jeg nok kommer til å skrive om ting jeg ville ha hatt lyst  til å snakke med dem om i lange ranter midt på natta. Formodentlig om diverse tegneprosjekter, gaming, animer, mangaer, oc'r, fandomer, bøker, tegnemateriale, lengde på moppestativ og knappenåler.

Jeg vet forøvrig ikke hvordan man skriver en blogg, heller ikke å lage en. Så dette er da altså ikke mer enn en test for å se hvordan det hele funker, og om det er noe for meg.

Jeg vill dog si at du er herved advart; Jeg kommer til å skrive om diverse  ymse finurligheter jeg finner meg selv grepet av for tiden.

Med det tror jeg jeg er ferdig for nå.
Hade og hils hjem.